Siste stopp før Afrika

Nattseilasen fra Port Louis på Mauritius mot den franske øya Reunion ble en fløteseilas i skinnet av fullmånen. Da vi i grålysningen rundet sydøst av øya kunne vi nesten se toppen av den aktive vulkanen 3000 meter over havet.
Da vi utpå formiddagen ankom Saint Pierre var det mange båter i havnen – men det var alltids plass til en til...

Enkle formaliteter
Som for franskmenn generelt var det også på Reunion vanskelig å få innbyggerne til å snakke annet enn – fransk. Med list og lempe klarte vi allikevel etterhvert å få frem engelsk kunskapene til mange av menneskene på øya. Innklarering til Reunion var en enkel affære. Med passene i hånden hilste Kapteinen på havnekapteinen – og hørte vi ikke noe mer fra ham på èn times tid var alt å anse som i orden!!! Det er EU, det!

Tiden flyr også på Reunion
Uten å ha gjort spesielt mye hadde vi plutselig vært èn uke på øya. Riktignok hadde vi fått sjekket alle detaljer på Empire. Vi hadde også bunkret all langtidsholdbar mat og annet tilbehør slik at skipet var klart for det neste - og siste - lange strekket over Det Indiske Hav mot Sør Afrika. I tillegg hadde vi rukket å gjøre oss kjent med byen Saint Pierre, men det gjenstod å se resten av den spektakulære øya.

Ut på tur
Sammen med Lisbeth og Vegar fra norske Pomona og Lasse og Pauli fra svenske Satumaa kjørte vi tre dager rundt på øya i leide biler. En av dagene besøkte vi en gård hvor vi lærte om den tidkrevende prosessen i forbindelse med fremstilling av vanilje. Vanilje er en viktig eksport artikkel for den lille øya. Etter flere år med nedgang i etterspørselen etter ekte vanilje er trenden i ferd med å snu. 
Med bil besøkte vi også to av de tre store kraterne på øya. Landskapet er fantastisk. Enorme krefter har vært i sving for å danne den vulkanske øya. Det tredje krateret på øya er fortsatt aktivt. Siste utbrudd fant sted i 2010. Det siste STORE utbruddet fant sted i 2007 og spydde ut 3 millioner kubikkmeter lavamasse pr dag. Vi kjørte over et av lavafeltene fra utbruddet i 2007. Selv i 2011 dampet det fortsatt fra lavamassene ved regnvær!!!
Bilveiene på Reunion var et skue i seg selv der de snodde seg opp og nedover fjellsidene. Iblant var det så mange svinger at det var umulig å kjøre bil uten å le. Det minnet litt om bilveiene til toppen av fjellet i filmen Flåklypa Grand Prix.
I krateret Cirque de Cilaos kjørte vi bil på den enorme kraterbunnen og opp til noen av fjelltoppene som fantes nedi. I krateret Cirque de Mafate fantes det ingen bilveier. Eneste transport muligheter for varer og mennesker til de små landsbyene nede i krateret var enten bena – eller helikopter. Det var et fantastisk skue fra kanten ned i det grønne og frodige krateret.

Lysfest
Mens vi lå i Saint Pierre ble det feiret Dipavali festival – en Tamilsk lysfest til ære for gudene. Den ukelange feiringen ble avsluttet med parade gjennom byens hovedgate - med flotte drakter, dans, trommer og musikk. Kvelden ble avrundet med et enormt fyrverkeri – for å blidgjøre gudene og samtidig skremme vekk alle onde ånder.

Mye vær
Mange av seilerne som skulle mot Afrika hadde nok litt angst for det siste strekket over Det Indiske Hav – strekket som også skulle ta oss over den beryktede Agulhas strømmen øst av Afrika. Vær ble diskutert i det vide og brede på bryggene.
Seilasen syd om Madagaskar mot Sør Afrika er så lang at det er umulig å planlegge været hele veien. Til det er værmeldingene selv i 2011 ikke pålitelige eller langtrekkende nok – for en seilas på omkring 10 dager.

Mot Afrika
Da vi omsider kom oss avgårde fra Saint Pierre var det på en god syvdagers værmelding. Da vi rundet syd om Madagaskar så gribfilene for de kommende syv dager fortsatt lovende ut. Det vi håpet å unngå var de sterke sønnavindene som med ujevne mellomrom drar seg til nær Sør Afrikas østkyst – der Agulhas strømmen setter sydover. Med strøm og vind hver sin vei dannes det i blant skumle bølger – og generelt utrivelige seilforhold.
Flaksen står den heldige bi – vi krysset Agulhas strømmen i en lett kuling fra nord og skled 23. november etter en uproblematisk seilas inn mellom moloene i Richards Bay – den nordligste havnen på Sør Afrikas østkyst. Dagen etter vår ankomst satte sønnavinden inn med full styrke og lagde utrivelige forhold for båtene som nærmet seg Sør Afrika de påfølgende dager.
Det beryktede Indiske Hav var for vår del derved historie, og vi var spente på hvilke opplevelser som ventet oss i Richards Bay – og i resten av Sør Afrika.